Jeg heter Lillen Feddersen, er 44 år, bor i Stavanger med mann og en datter, har utdanning som sivilingeniør (NTH) og jobber med strategi og forretningsutvikling i Statoil.
Etter å ha beundret håndlagede glassperler en stund, meldte jeg meg på nybegynnerkurs i glassperler hos Glassforum i 2006. Kurset var nær ved å bli avlyst da det kun var 2 påmeldte. Tusen takk til Glassforum for at dere gjennomførte kurset likevel! Dette åpnet en helt ny og fascinerene verden for meg som trollbandt meg fra første øyeblikk. Jeg dro hjem fra Averøy med kofferten full av glasstenger og begynte med det enkleste av det enkleste utstyret (hothead). Vel hjemme satte jeg i gang og opplevde en blanding av fryd og frustrasjon. Det var en fryd å forme det rødglødende glasset i flammen fra brenneren - å prøve seg fram, øve, lære, og sakte men sikkert bli flinkere. Jeg beundret hundrevis av bilder i bøker og på internett og drømte om å kunne lage tilsvarende flotte perler. Samtidig var jeg frustrert over utstyret. Hothead er en måte å komme i gang på uten å kjøpe veldig mye dyrt utstyr, men skal man bruke noen timer ved flammen er det ingenting å satse på. Det var et stort skritt å investere et par titalls tusen kroner på skikkelig utstyr (dual-fuel system, oksygenkonsentrator, perleovn), men du verden for en forskjell det utgjorde.
Med nytt utstyr begynte en ny tidsalder. Jeg var fullstendig grepet av det å jobbe med det rødglødende seigtflytende glasset. Man jobber på en åpen flamme som fyres med propan og oksygen, og smelter glass som man tvinner rundt en stålstang. Når man snurrer det rødglødende glasset i flammen, kan man forme det til en rund perle ved hjelp av gravitasjonen. Perlen kan dekoreres med mer glass i forskjellige farger, hele tiden mens man holder på i flammen. Det kan virke som glasset har sin egen vilje, og man kan ikke tvinge glasset til noe det ikke ”vil”. Man må derfor lære seg å forstå hvordan glasset beveger seg for å oppfylle fysikkens lover, og lære å utnytte det. Det kan være både vanskelig og frustrerende.
Man må være veldig stødig på hånden når man lager perler. Hvis en prikk med glass har kommet skeivt ut, kan man ikke ta den bort igjen. En annen viktig ting er å holde glasset jevnt varmt hele tiden. Når man lager rikt dekorerte perler må man passe på at man ikke lar baksiden av perlen bli for kald mens man konsentrerer seg om noen detaljer på forsiden, for da sprekker perlen. Man har ikke mange sekundene på seg mellom hver gang man må snurre perlen rundt i flammen for å holde jevn varme i hele perlen. Når man legger på en kompleks dekor er det også en utfordring å smelte på ny dekor uten å smelte i stykker dekor man allerede har lagt på. Det er mye å passe på!
Noe som er spesielt med å lage glassperler er at man må jobbe i en flyt, uten opphold, når man først er i gang med en perle. Og jo mer detaljer, desto lenger tid tar det å lage perlen. De mest kompliserte perlene jeg har laget har tatt en time. Mer vanlig er 10-30 minutter, avhengig av detaljene. Har man holdt på lenge med en perle, er det surt når det går skeis på slutten. Det skjer også ganske ofte og er del av gamet, spesielt når man prøver seg på nye designer og teknikker.
Å lage perler er kjempegøy, men å fullføre det ferdige smykket er den ultimate tilfredsstillelsen. Inspirasjon finner jeg gjennom å se på bilder av håndlagede perler i bøker og på nettet. Boka ”Passing the flame” av Corina Tettinger var en veldig viktig lærebok og inspirasjonskilde den første tiden jeg lagde perler. For øvrig brukes internett aktivt. Gjennom å se på bilder av både perler og smykker får jeg inspirasjon til nye design og nye teknikker. Siden dette er en hobby kan jeg la kreativiteten flyte fritt. Jeg er ikke avhengig av å selge for å tjene penger og trenger ikke å tenke på om det faller i smak eller på inntjeningsmargin, og dette gir en fantastisk frihet. At noen har lyst til å kjøpe det jeg lager gjør meg imidlertid veldig glad. Både produksjon og salg går litt i rykk og napp. Når jeg har laget tilstrekkelig deltar jeg på en messe og selger stort sett ut alt jeg lager.
